Det er enkelte dager man føler for å sove lenge i påvente av en lang og slitsom kveld med arbeid.
I dag var en slik dag. Jeg våkner av at telefonen vibrerer ved min side, trøtt som et dovendyr fomler jeg den opp og trykker på den grønne knappen, en litt mer våken og blid stemme sier: “Hei, det er fra NRK, vi skulle gjerne fått intervjuet deg angående hjortejakta og utviklinga av hjortebestanden

Vi avtaler at journalisten kommer på besøk, og jeg får instinktivt kastet meg rundt med støvsugeren i den ene handa og prøver å rydde unna med den andre, prøver å eliminere den minste antydning til rot. Det er ikke hver dag statskanalen er på hjemmebesøk hos hjortejegeren.

En time etterpå var NRK-bilen på tunet, en ung mann med den lett gjenkjennelige blå mikrofonen og fotoapparat kom inn i huset. Intervjuet går greit, journalisten har gjort research og vet hvem jeg er og hva jeg driver med.

Så var det intervjuet da, min første opptreden på radio siden de dager da Erna Solberg sultefora kommunenorge og trua med å tvinge  min kommune til å frivillig slå seg sammen  med nabokommunene.

Jeg hater å høre min egen stemme og gruer meg litt til å høre intervjuet, men det er vel slik med oss alle, vår største frykt er blant annet å høre vår egen stemme. Sa jeg noe feil, burde jeg ha sagt noe annet, hørtes jeg trøtt ut?

..eller….

Den som lever får høre…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende