Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tusen takk alle sammen!

Jeg fikk en telefon fra VG i dag, og fikk beskjed om at jeg hadde blitt kåret til årets VG-Blogger.

Det er takket være alle dere som har stemt på meg, bloggere, kjente og ukjente, faste lesere og tilfeldige lesere, jegere og ikke-jegere.

Det er med stor ydmykhet og takknemlighet jeg sier dette til dere.

Tusen takk!

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det meste går nok som planlagt, men slettes ikke alt… 

Det hele startet som en vanlig jaktmorgen, jeg stod opp grytidlig for å felle bukken jeg hadde lovet leserne mine i et innlegg dagen dagen før.

Har man ført lovet noe så bør man vel holde det? Det er nemlig ikke særlig heldig å blande jakt og politikk.

Jeg parkerte bilen ved grusveien, og gjorde meg klar, en liten avslappet rusletur innover skogsveien fulgte før jeg var framme. I dette området jeg ville lokke bukken er det et såkalt igjenngrodd kulturbeite, skikkelig kjerr på alle kanter av veien. Altså måtte bukken lokkes opp på den smale sti foran meg. Lettere sagt enn hjort Trodde jeg!

Et lite grynt skapte aktivitet nede i kjerret, gevirklakk, og tramping før ei kolle kom travende opp på veien, den oppdager faren og bråvender oppover bak meg. Og der kommer bukken, farer oppover bak noen halvstore einebusker og inn på stien foran meg, den gjør en stor feil, den stopper opp og ser på meg, jeg er i underkant av 10 meter unna.

Dette er en ungbukk, en mager skrøplig skrapbukk, dermed et riktig dyr å felle.
Siktekorset finner vitalt område, og pekefingeren krummes rundt avtrekkerstålet. Et drønn bryter brølekonserten og gir en skuddreaksjon som man ikke tar feil av.

Bukken er full av kåtskap og adrenalin , og den gir seg ikke med det første, den runder et lite lauvtre før den klinisk død braser nedover i kjerret.
Den forsvant i kjerret i stor fart, det blei stille i skogen.

Jeg går nedover der jeg så den sist, jeg kjenner eimen av brunstlukt.
Den kan ikke være langt unna.
Jeg brøyter meg vei ned i kjerret, der jeg ikke finner noe, verken blodspor eller hjort.

Jeg har vel ikke skadeskutt? Jeg skritter opp 9 meter fra der bukken stod til der jeg var plassert da skuddet blei avfyrt.

Jeg forstår ingenting, skuddeffekten var så tydelig, et reint hjertetreff fra min posisjon.

Det var ingen drømmesituasjon, og jeg ringte ettersøksgruppa for veiledning og hva-gjør jeg-nå-spørsmål.
Jeg stod og pratet ganske så oppkava med vakthavende ettersøksjeger da jeg så noe som fikk mannen i andre enden til le godt i ettertid, jeg så bukken noen få meter fra der den stod da jeg skjøt,  meget godt gjemt i bekken.

Etter denne hendelsen har det blitt spøket i det vide og det brede med at min ammunisjon ikke er til å stole på, og at jeg med rå makt fant det enklere å drukne bukken.

bilde følger!

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva med de dager man kan lese på Tekst-tv at "Tre sendt til sykehus etter ulykke"  og "tre alvorlig skadet"

Hvem ringer man til hvis man finner et alvorlig skadet tre? Hva om du kommer først til ulykkesstedet og et tre er skadet.

Vanskelig å si.

Husk ihvertfall å undersøke hvilken tresort det er før du ringer etter tømmerbil.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva gjør en jeger når jakta er over?

Bortsett fra å se jakt-DVD, lese jaktblader, jaktbøker, og kanskje se akkurat den samme og like spennende DVD’en gang til, så er vi som alle andre. Jobber, spiser og sover.

Vi trakker også rundt i skogen og ser på dyrene, vi tar bilder av dyrene, og vi reiser hjem, muligens skriver et innlegg om det vi har opplevd, eller noe vi har opplevd tidligere, og deretter ser vi nøyaktig den samme dvd’en for tredje gang.

Uka etter kjøper vi en ny DVD.
Enkelt og greit.

En jeger kan også glede seg over en voldsom vekst i antall faste lesere(800-1700 sidevisninger pr døgn), trolig etter reportasjen i Jaktbladet.

Og det er på tide å takke mine lesere, og jegervenner på sluttstykket og andre jaktforum for utrolig mange stemmer i kåringen av Årets Blogg, 
                              

God helg!

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Furukronene svaier i den kraftige vinden som kommer drivende fra Dalsfjorden.
En og annen tørrkvist kommer som et prosjektil gjennom den hissige luften, den sure blesten står rett mot meg som en ånde fra onde makter. Ut fra intet kommer det en ravn, svart som katten og stille som natten. Den forsvinner like fort som den kom.

Jeg burde tatt hintet da jeg for noen minutter siden oppdaget at ei plate fra jakthytta var over alle hauger, et avrevet oppflerret tau flagret i vinden, den andre taustumpen hang på veggplata der nede i toppen av plantefeltet
Men jeg er en slik person som ikke lar vær stoppe meg om jeg har trua, trua på at det kan blir ei vellykka jakt. Og hva gjelder hytta, den kan jeg fikse en annen dag.

De som en eller annen gang har jaktet hjort vet at byttet er ekstra var og forsiktig i kuling og sterk vind, og ofte står den i tette granfelt, logisk nok. Det er dette jeg baserer strategien på i dag.

Jeg forserer første holten med motvinden trykkende mot kroppen, man må liksom går litt foroverbøyd for å komme seg framover.

Idet jeg når toppen går jeg ned i knestående og fisker fram tre skinnende messingfargede hylser fyllt med hissig krutt og effektive kuler.
Jeg klikker dem ned i veteranen før jeg tar ladegrep som fører en av den blanke trioen inn i det ventende hule løpet. Sikringen settes på, lærreima hektes over skulderen, og jeg trekker camohetta ned over hodet igjen. Glidelåsen i den vind og vanntette jakka skyves opp til strupen.

-Jeg er klar.

Som alltid er jeg nøye med å gå mot vinden for å unngå at jeg skal bli oppdaget av de ultrasensitive hjortesnutene som jeg har trua på at finnes i hopetall der langt nede i det halvstore granfeltet.

Det er relativt bratt nedover, Den sleipe mørkegrønne mosen og halvtørre lyngen prøver stadig på djelvesk måte å få meg på ræva, uten å lykkes nevneverdig. 
På de bratteste områdene holder jeg børsa i eine handa, og prøver febrilsk å gripe tak i vegetasjonen med den andre, mens støvlene fungerer som gjørme og jordbrytere. 
Det går som regel bra helt til det en flott høstdag går skikkelig gale. Akkurat som det alltid gjør med èn familie i bygda under sauesankinga.

Okei, jeg klarer omsider å nå dalbunnen, vel 50 meter ovenfor granfeltet, jeg finner en høyde hvor jeg har et godt anlegg for børsa, her har jeg det som gaupa i berget, en storslagen og full oversikt.

Jeg strekker ut begge føttene der jeg ligger, det er viktig, det er to naturlige tilstander vi jegere ikke liker spesielt godt, den ene er muskelkramper under foten, det andre er å bli pissetrengt på jakt i alvorets time, det er timen før demringen og mørket stenger jaktmarkene for natten.

Jeg bruker håndkikkerten og saumfarer skråningen bortenfor, jeg lar synet gli nedover det bratte landskapet som veklser mellom bergknauser stubber, stein og lyng.
Det er ikke aktivitet i hjorteskogen i dag.

Mørket kommer altfor fort og jeg reiser meg opp, hekter rifla på ryggen og starter den seige turen hjemover, etter mye trakking fram, tilbake og like heil står jeg oppe på toppen. og der på avsatsen bortenfor høyeste holten står det brune flekker i terrenget,

hjort!.

Jeg krøker meg ned bak ei furu og tar fram kikkerten som henger skrått over skulderen.

Jeg tørker dugg av linsa og ser bort på dyra, de står i den åpne furuskogen, børsa er på plass før jeg oppfatter det selv, og jeg finner meg selv liggende med siktet på en kronhjort, den røde prikken er litt urolig der den danser over bogpartiet på majesteten, sikkert grunnet min tilstedeværende hjertebank.

Jeg er usikker på om det er kvist i veien mellom meg og hjorten, det kan i såfall gi et risikofyllt skudd, og det er jeg ikke intressert i.

En kvist endrer kulebanen til det ugjenkjennelige. Slikt kan føre til bom, eller i verste fall skadeskyting.
Jeg er så usikker at jeg holder skuddet tilbake.

Og enda mer sikker på at jeg har gjort det riktige blir jeg idet kronhjorten tar et steg fram, og utelyset til nabogården kommer til syne.

Slike skudd avfyrer jeg ikke, det gjør jeg ikke, fordi det tør jeg ikke.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende