Takk for året som har gått, og jeg ønsker et riktig godt 2008 til dere alle!

Takker samtidig sluttstykkegjengen og mine trofaste lesere for mange stemmer i bloggkåringen.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man kan visst ikke brøle seg til mye her i livet, sies det. Men vi fikk oss en god latter.

Jeg lå og så på tv, det var tidlig morning i oktober, hjortebukkene brølte som besatt mot dalen natta i forveien. Vi hadde fyllt kvoten , så vi fikk finne på annet å gjøre.

Plutselig datt det inn en MMS på mobilen, den var fra en av de tre dyktige leigejegerne som hadde fått innpass i vårt terreng.

Bukk felt stod det under bildet som viste en spissbukk etter at den fikk entre de evige jaktmarker.

Jeg ringte opp og forhørte meg om hvor i terrenget fellingen hadde funnet sted, og fant ut at jeg ville ta en kikk, jeg hadde jo tross alt ingenting annet å foreta meg.

Jeg parkerte bilen og gikk opp skogsveien sammen med min alltid så morgenblide samboer, vi gikk i retning der fellingen hadde foregått.
Plutselig grep den spøkefulle delen hjernen min inn. Noe fant måtte jeg også kunne få gjøre?

-Jeg formet hendene som ei trakt rundt munnen og rauta til som en kronhjort.

-stillheten fulgte i den tåkebelagte dalen. Før det endelig svarte oppi lia. Jeg var bombesikker på at det var presten i laget som svarte.

Yess!

Og jeg kjørte på for fullt, om igjen og om igjen idet jeg nærmet meg deres posisjon. Grove brunstbrøl av falsk kronhjort hadde klart å lure jegerne oppe på holten.

Jeg var vel 50 meter unna idet jeg spøkefullt holdt hendene rett opp over hodet , en slags "ikke skyt meg"-gest kopiert fra amerikansk film.

Da hørte jeg presten utbryte
-haha, veldig morosam!,

Der han stod med børsa i sjølvforsvarsmodus i tillfelle "storbukken" skulle angripe.

Latteren satt løst, vi så på den flotte spissbukken han hadde felt, og pratet hovedsaklig om jakt.

Idet de passererte med bil og henger på vei nedover igjen åpnet presten sideruta på bilen, så på meg og sa:

Nesta gong mau du ikkje halda henda opp slek, eg trudde da va kruna i geviret.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

_{Det kunne like gjerne vært i Skottland, men av naturlige årsaker er det ikke det.}

Stedet er hellig, og helt unikt, i enden av det smale dyper glassklare fjellvannet ligger hytta, ja det er virkelig det man kan kalle for ei hytte.

Fri for strøm og moderne duppedingser, hvis vi da ser bort fra den rustne skurrende reiseradioen som gjorde sin ankomst i hytta for rundt tjue år siden.

Man får en følelse av frihet av å komme hit, noen timers svett og bratt gange unna folk, for her er du om våren virkelig alene med fjellet, himmelen, og det iskalde smeltevannet.

Av og til kan man møte en rypeflokk, et par hjortefanter, og storørreten i utløpshølen.
Man merker et grovt anslag mot sluken, og et tungt hugg rett før det synger i haspelsnella, eller knurrer i fluesnella.

Storørret som måtte bite i gresset, i mangel på et surt eple.
Til og med i de minste hølene står det pen steikefisk. 

En stille morgen i fjellheimen
Før i tiden var det stølsdrift med melkeproduksjon her, på bildet ser du stølsbygninger.

Naturen innretter seg selv

Jada, denne duken har nok vært her siden hytta blei oppført, like fin selv om den ikke er helt nymotens lenger. Men den tåler søl og påfølgende vask etter søling med min egenkomponerte hjortesuppe, (TORO-kjøttsuppebasis supplert med ytrefilet av hjort)   avslørt..
Men en hjemmelaget Jøtul i rustfritt stål er av nyere dato. Og den varmer fort. Veldig fort

Terrenget rundt hytta har alt fra spurv til bjørn. Og i lyngen kan man fortsatt finne spor i form av halsklaver, bein og ulldotter fra sau, sørgelige rester etter slagbjørnen som var her for en sommer siden.
Mat kan da også ha fjær? På høsten blir det endel turer på hytta, det går i rype, orrfugl, hare som matvilt, og om vi er heldige kan vi støkke en lur rev, eller få se den gaupa og jerven som sportegn har avslørt tidligere

Ser du hytta?, se litt til venstre for midten av bildet?

Vi kan vel være enige om at det er en fin plass?

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du blir tilnærmet usynlig, og ingen legger merke til deg dersom du klarer å holde kjeften igjen og hendene i ro, omtrent som enkelte deltakere i en tørr reprise av en kjedelig tv-debatt.

Snarveien for deg som liker å være i fred og ha stille omgivelser er dermed ganske så enkel, som det er genialt.
-ikke stikk deg fram.

Dette gjelder både jeger, og ikke minst viltet.

Hva gjør du for å forsvinne i landskapet?

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil ønske dere alle ei God Jul !

Nå skal hjortejegeren ut og jakte på juletre.

Dere er en fantastisk gjeng som betyr mye for meg.

God jul folkens!

Vurdert til: av 24 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke alltid det er lengden på håret som avgjør.Meg til høyre, by the way.Returbukken står til venstre og holder sitt bronsegevir fra 2005.

Bronsemedaljen er sikret, geviret fra storbukken min holdt til medalje

Jeg hadde forhåpninger om at hodepryden til den megatunge bukken min ville holde til bronse, og det gjorde den, 12 taggeren blei i kveld vurdert av Gevirdommer Arne frå Gaular, og fikk 146,05 C.I.C-Poeng 

Det kan kanskje for folk som ikke jakter virke som en liten sak, men det er noe helt spesielt når man lykkes.
Ikke bare med det å fyre av et perfekt og lidelsesløst skudd mot viltet, men det at man får en slik bonus i ettertid.

Det er herlig!

Takk til alle som er innom, de som leser og de som kommenterer, dere gir meg så mye inspirasjon at dere overhodet ikke aner det, og hvor mye dere betyr for meg.

Det gjelder dere alle, dere er best!

Takk!

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hadde vært fint å kunne komme seg ut og jakte i jula, mens andre dytter i seg usunnheter og planter ræva i tvstolen

Loven sier: 

§ 10. (dager med jaktforbud)

       Jakt og fangst er ikke tillatt i tiden fra og med 24. desember til og med 31. desember og ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag.

Kilde: Lovdata

Skal det være slik at jakttidene skal styres etter religion?
Hjortejakta er over, og mange av oss jegere bruker tida etter storviltjakta til å regulere bestanden av rev, mår, rype , skogsfugl eller annet småvilt.

Og jeg kan ikke se å finne noe galt i å drive med jakt og fangst mellom jul og nyttår.

Det er heller ikke av hensyn til ikke-jegere at dette blei innført, for det er tillatt å skyte på blink ute i skogen disse dagene. Smellet er det samme uansett dato.

Hadde fredningen vært grunnet f.eks viltets helse eller noen andre gode grunner så hadde jeg godtatt dette.

Men slik det er i dag er det religiøse høytider som dikterer jakttidene.
Viltloven skal være utformet slik at den er til beste for viltet, ikke fordi KRF fikk skviset inn høytidsfredning for 50 år siden.

La oss få bruke naturen også i mellomdagene, det er tross alt den tiden på året de fleste trenger å komme seg ut i bevegelse.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det knekker i kjerret bortenfor myra, mange tunge knekkelyder som varsler at noe tungt er på vei. Det blir stille, alt står stille, og så skjer det, en 18taggers kronhjort kommer inn på arenaen, før den er på skuddhold må den passere bekken, som forøvrig er knall rød i fargen og renner feil vei. Ei lita bru med utenlandsk marmor som hovedmateriale har nettopp blitt bygget der ute i skogen.

Vel over bekken står den med fronten mot meg, så skyting er en smule uaktuelt ennå. Jeg hever rifla og ser den røde prikken i kikkertsiktet danse over halspartiet på dyret, med ett blir sikteprikken til en firkant.

Plutselig høre jeg knaselyder fra siktet, grunnen til ulydene er at det fryser til på linsa, jeg klarer ikke å se gjennom, rødpunktet blir svakere og svakere. Trolig er batteriet på siste kapittel.

Typisk meg og dette nymotens utstyr, før i tiden brukte man åpne jernsikter, traff gjorde de også.

Plutselig kommer rødpunktet tilbake, jeg er klar. Men nå er hjorten på vei bort fra meg, og skudd er vanskelig.

Jeg er riktig så snar og kommer meg til slutt opp i ei snøhvit bjørk, rifla peker allerede i retning hjorten, rødpunktet vibrerer over punktet der kula skal settes, jeg må sette den i nakke og halsregion.
Prikken hviler mot halsen på majesteten, pekefingeren krummer seg om avtrekkeren, og !!poff!!

Bukken går rett ned. Heldigvis!  Her snakker vi bukk på rundt 200 poeng, jeg kan ikke vente med å gå bort til bukken. Jeg må bort og beundre den falne kongen av myra.

Men det tar tid, for du vet, i drømmeland har beina en tendens til å ikke lystre, og det føles som å gå i sirup.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vinter i kronhjortens paradis.

Det er riktignok ikke mye snø, men det er kaldt og klart, det knitrer og spraker når føttene forsiktig bærer meg avgårde.

Jeg prøver å gå så stille som mulig.
Målet for turen er nemlig å se den store, om ikke gigantiske kronhjorten vi så i høst. Vi er nemlig i kronhjortens paradis. Her står den, her sover den.

Det har flere ganger hendt at vi har vært plassert på post på toppen av holten og sett på kjempa, fire-femhundre meter nedenfor. Så nær, men så fjern og uoppnåelig.

Den er helt klart sjefen i dalen, med ei gevirkrone du nærmest kan slå leir oppi, og et brunstbrøl som får vannet ut av jaktsokkene.

I jaktlaget kaller vi dalen Dirtywally

Vel, hvor var jeg..? Jeg vender meg bort fra utsikten mot fjorden og fortsetter innover veien som er laget i forbindelse med skogbruk .
Det finnes heldgvis folk som driver med skogpleie og har intresse av
dette.

Hjortedalen har steder som på denne årstiden aldri kjenner sola, og enkelte steder som f.eks myrdrag og ung granskog ser ut som fra en scene i Drømmen om Narnia .
Men dette er virkelighet, jeg er våken og intressert i å få fotografert selveste sjefsbukken.

Her har et dyr nettopp slappa av, men hva slags dyr? Det oppvarma underlaget var like stort som meg jo. Jeg aner en liten urolighet i kroppen.

Like etterpå ser jeg noe jeg aldri hadde drømt om å finne her.

Inngangen til hulen er 1,5m høy og 1,5m i lengde.
Plutselig går det kaldt nedover ryggen min.
Jeg tror ikke at eieren av dette hiet lar seg skremme av autofocus og blits, heller ikke det lille minnekortet mitt kan beskytte meg nå.

Den er ikke farlig bare jeg lister meg snarlig.
Her skulle krølltoppen i WWF vært, og demonstert hvordan man legger seg ned når bamsefar kommer vaggende rett imot, med kjeften på vid gap, og frådende munn,              bjørnen altså.

Jeg begyner stigninga opp i ytterste holt, her er det bratt, veldig bratt. Et feiltrinn kan bli fatalt, det vet jeg og går den stien jeg finner tryggest på nåværende glatte og sleipe årstid.

Jeg smyger meg ut mot kanten av et glatt berg
Og der ligger den, hjorten. Det er ikke storbukken, men ei lita familiegruppe med kolle , ungdyr og kalv. Jeg går ned i knestående og drar opp kamera.
Idyllen er ikke brutt, ikke vil jeg bryte den heller, på denne årstida må hjorten spare, og ikke bruke opp engergien unødig.

Vinden snur, det gjør også den erfarne kolla, du ser kanskje dyret på bildet, litt til venstre fra senrum av bildet.

Ørene på hjorten går som motoriserte parabolantenner, og jeg senker meg sammen og på en måte <<>> meg ut av området.

Bukkemyra, her har det stått mange brunstkamper gjennom tidene.

Men nå er det stille i skogen….    ….stille i skogen

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende