Datoen var 12. september 2004 og regnet høljet ned, det var skikkelige store dråper, og i en mengde som varslet at her ville bekker og vassdrag stige rimelig fort.

Det var denne dagen jeg på vei til jaktterrenget kjørte min trofaste lille superspreke Nissan Sunny innover skogsveien da jeg så at vannstanden var farlig nær naustet til min onkel. Så jeg bestemte meg for å sikre båten hans med et tau, hjortejakta kunne jeg alltids utsette en times tid, selv om mørket kom krypende veldig fort.
Det blå tauet ville trolig skiftet navn til "trosse" dersom vannmassene kom høyere, trosse er et nautisk begrep, og er ganske enkelt et tau.

Det er slik av vi blir mer nautiske når vi ser vann, høyre blir styrbord, og venstre blir ….

Uansett så blei båten sikra mot vannmassene og etter at støvlene var tømt for noen desiliter vann gikk jeg bort i bilen for å ta ut rifla.

Patroner blei matet ned i kammeret, ladegrep blei etterfulgt av skyveklikket, en lyd som kom fra sikringen da den var plassert i trygg posisjon.

Jeg var allerede blaut til beinet da jeg startet oppstigningen i fjellsida, surkling og sokkeklasking fra støvlene mine måtte da avsløre meg? Jeg valgte å følge den tidligere så småfuktige bekken, den var nå blitt til ei lita elv, og det rennende skummende flomvannet gav meg trolig litt kamuflerende lyd.

Ulempen med lydkamuflasje er at det ikke bare er viltet som svekkes, men også dine egne sanser , og sjokket var stort da jeg tilfeldigvis kikka nedover på min høyre side. På avsatsen under meg stod det nemlig to hjortekoller, altså hunndyr. Hjorten er som andre klauvdyr, ikke spesielt nøye med til å se oppover og oppdage farer som kommer fra lufta.

Avstanden var knapt 10 meter, og børsa kom i posisjon. Jeg bestemte meg for å ta ut den minste kolla, den var mye lysere i pelsen.
Siktekorset ble plassert et stykke over bogen, og skuddet gikk. Dyret falt sammen og tumla nedover før det stoppet i et vierkratt.

Jeg drog ut tomhylsa, tømte magasinet og gikk ned samme vei jeg kom, for å enklere kunne komme fram til dyret, uten risikabel nedoverklaltring på såpeglatte mosegodde berg. På vei ned passerer det andre dyret meg på få meters avstand, det var et stort og velfødd eksemplar.

Jeg ankom fallet.
Et eldre praktdyr med  ei uvanlig høy slaktevekt, trolig fordi dette var et dyr som trolig ikke hadde hatt kalv på flere år.
Men hva med den adre kolla som var der? Jeg felte jo det minste av de to dyra . Joda, den andre kolla lever den dag i dag, og blei obervert i fjor høst, stor og fin.

Men der borte på et mosegrodd berg bak vierkrattet lå belønningen for å være hjelpsom. ..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende